Skapets monster var åpenbart – men det kunne fortsatt kickstarte en horror-franchise

En av de mest spennende aspektene ved The Closet (fra James Tynion IV, Gavin Fullerton, Chris O’Halloran og Tom Napolitano) var hvordan det undergravde fansens forventninger. Mange trodde en boogeyman forfulgte den unge Jamie, som kom ut av skapet hans om natten for å torturere ham. Det virket som en enkel historie, riffing på læren om hvordan barnas fantasi ser at ting går i hop om natten, bortsett fra når det viser seg, virkelig monstre ligger på lur.

Den store vrien var imidlertid at skapningen ikke var en ghoul i det hele tatt – det var en manifestasjon av Jamies traumer over foreldrenes slåssing. Riktignok var det underveldende for lesere som forventet mer skrekk og gørr, men gitt det som skjedde i historien, og måten de tre utgavene endte på, er det fortsatt rom for en skrekkserie som kan kartlegges.

Skapets monster skyldtes utroskap

Riktignok var det ganske åpenbart hva Jamie så jo flere fans fikk vite om Thom. Med tiden skulle de få vite at han hadde en affære med en yngre kvinne bak Maggies rygg, og la minnesaker i en boks. Han gjemte dem i skapet til Jamie, men en natt fanget Maggie ham og gjenstandene. De kranglet den kvelden, og fortsatte å krangle i det som føltes som en evighet for Jamie ettersom måneder gikk.

Det utløste sorg hos ungen, med tankene fast på faren bøyd i skapet og rotet. Han så ut som en boogeyman i skyggene, noe Jamie stadig så etterpå. Det er tydelig at sinnet hans ble skadet over den konstante kranglingen og all den høye støyen som gjorde livet hans til et helvete. Det er grunnen til at han, da de flyttet til Portland, hele tiden så vesenet til å avslutte historien – ettersom de usikre foreldrene hans fortsatte å kjempe.

Nå er Tynion en mester i historier med flere utgaver og lange fortellinger, som sett, ikke bare med DC-arbeidet hans, men på skaper-eide prosjekter som Something is Killing the Children. På grunn av at Jamie så skapningen på veien når de bodde hjemme hos en venn, uten Maggie, er det en sjanse for at monsteret eksisterer og knytter seg til ungen. Det kan være at det er en demon eller ånd som følger ham rundt, tar det visuelle fra sinnet hans og forvrider det for å finne en form.

Skapets monster kan likevel være ekte

Jamies erfaringer kan nikke til The Eksorcist og Trylle, rettet mot barn (kanskje til og med i forskjellige tidsepoker utenfor Jamies), men på en mer rolig, cerebral måte. Dette ville være en makaber lureri, der skapningen faktisk må bryte Jamies sinn først før den blir fullstendig kroppslig eller overtar ham. En lignende besittelsesbue, ironisk nok, utfoldet seg i Smile, med en traumeavhengig enhet som har ødelagte sinn og får dem til å begå selvmord. I den forstand kunne Jamies skap ha vært katalysatoren – et opprinnelsespunkt, med saken som lurer publikum til å tro at Jamie ikke er i alvorlig fare.

Å lære sannheten kan da binde foreldrene hans mer inn i franchisen, og innse at det ikke bare handler om å få ekteskapet deres til å fungere for deres egen sjelefred, men å komme på samme side hvis de skal redde sønnen deres fra grusomheten som forfølger ham. Jo mer de kjemper, desto nærmere blir det et permanent grep om ham, noe som kan snakke om skilsmisse, foreldre som prøver å forsone seg, og familier som føler seg ugjenkallelig knust. Til syvende og sist gir dette litt mer nyanse til en allerede emosjonell, men tynn narrativ, med Tynion som nok en gang minner oss på hvor viktige disse båndene som binder er for barns mentale og fysiske helse.